Endelig tilbake i Ho Chi Minh City!! 
Nå bor vi på Somerset Hotell i en leilighet i skikkelig ”oldemorstil” som sikkert har sett lik ut i 25 år, men det er vertfall rent her! Etter et døgn på Phu Quoc skal vi aldri klage på noe igjen!
I og med at vi allerede har vært en uke i denne store byen vet vi faktisk ikke helt hva vi skal gjøre nå.
Men før vi reiser til noe nytt sted skal vi bli noen dager i byen
Og endelig var dagen kommet da vi skulle til eventyrlige og eksotiske Phu Quoc! Lange, fine strender, en koselig by og et skikkelig strandparadis! Vi gledet oss
Ser det ikke bare herlig ut??
Men den gleden varte ikke lenger enn til vi kom til flyplassen på vei ut til øya. Vi ble nektet å sjekke inn på flyplassen, fordi Vietnam Airlines personal mente vi ikke kunne presentere kredittkortet vi hadde betalt billetten med. Det de ikke skjønte var at et reservasjonsnummer for flybilletter og de fire siste sifrene på et kredittkort ikke er det samme. Utrolig, men rett før avgang slapp vi gjennom, og kom oss på et lite propellfly som skulle fly oss ut til Phu Quoc!
På flyplassen ble vi nærmest løpt ned av en hær med taxisjåfører med kart og lapper, og det var nesten så de tok koffertene våre for å sørge for at de fikk oss inn i bilen sin. Godt vi ikke lot en av taxisjåførene overtale oss til å bli med dem! Hotellet vi skulle bo på kom med en hel buss og hentet nesten hele flyet!
Bilveien
Når et helt busslass kommer til samme hotell på en gang blir det venting, vi ventet i langt over en time før vi i det hele tatt fikk sjekke inn, også måtte vi vente to timer til før rommet var klart.
Den idylliske stranden så slik ut
Da vi endelig fikk rommet vårt fikk vi sjokk! Det var faktisk mye verre enn gjestehusene vi var innom i Luang Parabang, og de var ikke særlig fine. Luftfuktigheten var vanvittig høy og alt i hele rommet var vått, og det var møkkete, veldig møkkete! For å gjøre misnøyen komplett gikk vi på hotellets restaurant for å spise lunsj, men maten var faktisk helt uspiselig, halvstekt og ikke ren, så det ble ingen lunsj den dagen. Vi forsøkte å skaffe oss en oppgradering, og ba om å få se på presidential suite, men den eneste forskjellen mellom den og vårt standardrom var havutsikten i motsetning til bassengutsikt!
Så vi dro ut på hotelljakt, men på en liten øy er det ikke så velig mye å velge mellom. Vi fant tilslutt et hotell som skulle være ”øyas fineste” men også det hotellet var møkkete og kjempe ekkelt.
Kvelden nærmet seg, og vi begynte å få litt panikk og vi var veldig sultne L Vi måtte finne et sted å sove, for så å forsøke å komme oss tilbake til Ho Chi Minh City dagen etter. Valget falt til slutt på Eden hotell. Der var det vertfall ikke like vått som på de andre hotellene, takket være klimaanlegg, men sengetøyet så ikke vasket ut og det var flekkete, det lå lange hår på badet og masse støv og dritt på gulvet og mange mygg!! Vi måtte dra på øyas eneste supermarked å kjøpe Pringles, som måtte duge som både middag og lunsj.
Det ble ikke så mye søvn den natten, og heldigvis fikk vi endret billettene våre og reiste tilbake til Ho Chi Minh city tidlig neste morgen, under et døgn etter at vi hadde kommet.
Det eneste flyselskapet som hadde nøyaktig to ledige billetter var Mekong Air, på førsteklasse.
Vi skal aldri mer høre på eksotiske og gode reisetips! For et grusomt sted!
Den nest siste dagen i HCMC fikk vi tatt noen timer fri, og bestemte oss for å ta en tur til Chi Chi Tunnelene.
I følge den udugelige reisehåndboksen vår skulle de ligge like i nærheten av byen. Vi hoppet i en taxi og dro.
Tunnelene lå langt fra like i nærheten av hotellet! Etter omtrent to timer i taxi var vi endelig framme! Vi var hellig overbeviste om at taxisjåføren skulle kidnappe oss, der vi kjørte langt ute på landsbygda, langt fra byen. Men heldigvis var det ikke det han hadde i tankene, og takk og lov for taxikupongene hotellet gir oss!
Chi Chu tunnelene er lange ganger under jorda som vietnameserne krøp gjennom under krigen. Disse tunnelene var så små at ingen andre en de små vietnameserne hadde sjansen til å komme seg inn.
Før rundturen startet måtte vi se på en innledningsfilm om tunellene
Deretter fikk vi utdelt en guide, fordi turistene ikke har lov til å bevege seg på området alene. Vi fant tidsnok ut hvorfor. Guiden måtte vi dele med to backpakkere fra Holland, som var veldig klar for en skikkelig, eventyrisk utflukt. De hoppet like godt nede i den første tunellinngangen vi kom til!
Gutten forsvant under jorda og guiden satt på lokket. Etter et par minutter dukket han opp av et hull noen meter lenger borte. Utrolig!
Se hvordan det ser ut nede i hulle, sjekk denne filmen!
Tunellene ligger bokstaveligtalt i ingenmannsland midt i jungelen. Og vi fortsatte turen videre over tunellene, og vi fikk en skikkelig demonstrasjon av de forferdelig grusomme fellene de brukte. Hver gang guiden demonstrerte en ny felle gispet hele gjengen!
Vi fikk en skikkelig rundtur! Her fikk vi se et av ventilasjonshullene som skulle sørge for at det kom nok luft ned i de trange gangene.
Og så kom det vi fryktet, det var på tide å se tunellene fra innsiden! Hollenderne synes bare dette var helt topp, mens vi var på den andre siden ganske myer mer skeptiske. Men vi krøp inn etter hverandre alle sammen. Guiden først, og oss andre etter.
Ned her forsvant vi!
Ja og ned her forsvant vi altså. Det er nesten ikke mulig å beskrive akkurat hvordan det var å krype inne i tunellen. Opp til taket var det 45 cm, og den gikk nesten rett ned. Vel to meter under bakken begynte det å gå bortover. Det var bekmørkt der nede, og å snu var helt umulig. Når du først er inne er det for sent å angre, og det er bare en vei å krype, nemlig framover. Ikke noe for de med klaustrofobi, egentlig ikke noe særlig for noen. Man kan jo bare tenke seg hva slags krype som lever der nede under jungelen..grøss og gru!
Vi kom tilslutt opp av et annet hull, og gudene vet hvor langt vi hadde krøpet. At vi lot oss overtale det den turen! Vi så helt forferdelige ut etter at vi hadde kommet opp. Gjennomvåte av svette og fulle av jord og gjørme.
Det enste som fristet var en varm dusj, men isteden bød guiden oss på krigsmat. En slags potetrot med supersalt dipp og sjasminte. Forferdelig!
Dette er virkelig en hardcore utflukt som ikke egner seg for pingler! Vel oppe var neste post på programmet å skyte med maskingevær! VI trodde ikke våre egne øyne da vi så dette..
Men vi hadde for vår del latt oss overtale til nok for en dag, og takket pent nei til å skyte med de store monstrene.
Vi hadde egentlig tenkt til å ta en tur innom krigsmuseet på vei tilbake til hotellet, men vi så helt upresentable ut etter tunellkrypingen, så vi måtte bare komme oss tilbake til hotellet, liste oss gjennom resepsjonen og komme oss rett i dusjen.
Reisen gjennom Vietnam nærmer seg slutten, og vi har endelig kommet oss til storbyen Ho Chi Minh City! Reisen gikk fint, flyet var i rute og etter at vi kom oss til et nytt hotell er alt bare fint
Dette er da blitt byen vi dessverre ikke fikk sett så mye av, men litt ble det nå.
Notterdam-katedralen
Her skjer det noe på alle hjørner, det kryr av folk og trafikken er helt ute av kontroll. Heldigvis kjører så godt som alle på mopeder, og ingen bryr seg om trafikklys, så det er likevel en viss flyt i trafikken. Bortsett fra når det regner, da parkerer nemlig alle, og det er utrolig mange, under broer, og da blir det full stopp.
De har vært veldig flinke til å organisere butikker som selger ulike ting etter gater. I dag var vi for eksempel vært i sportsbutikkgata, som er en gate med utallige sportsbutikker. Vi ble tatt på fersken av vår nye personlige trener i å trene barbeint. Det var lagt fra akseptabelt, så vi var pent nødt til å komme oss ut for å handle joggesko. I byen er det lange gater som selger plastikkurver, safer, kjøkkenredskaper og alle tenkelige, mulige andre ting.
Det skal også nevnes at det er en flott by, og at sola skinner
Nå har vi endelig sjekket inn på Equatorial Hotel! Hotellet ligger ikke fult så sentralt, så nå har vi havnet i District 4 istedenfor sentrale District 1.
Vi har sjekket inn på hotellets Club Floor, som er hotellets desidert beste etasje! Gjester i denne etasjen får eksklusiv tilgang til hotellets lounge der det serveres mat og drikke, både med og uten alkohol hele dagen. I loungen får også alle VIP-gjestene servert en herlig frokost hver morgen, godt skjermet fra alle øvrige gjester som må sloss om buffématen
Her er loungen
Det er helt utrolig hva vi får inkludert ved å bo i denne etasjen, hvor skal vi begynne? Gratis klesvask, klærne kommer levert nystrøkne på hver sin henger. Yogatrener, taxikuponger, fersk avis på døra hver morgen, kino på rommet med snacks, personlig posebærer og assistent på handletur og alt annet man måtte ønske seg. Dette hotellet kjenner virkelig ingen grenser!
Ikke minst har de et splitter nytt treningsstudio, det vi har hatt en personlig trener de siste dagene. Han var veldig flink og har lært oss mange nye øvelser, så nå er vi støle i muskler vi ikke engang viste vi hadde!
Hotellet er utrolig flott og vi koser oss! Men så tilbake til hvordan vi kom oss inn i denne etasjen …
Manageren på hotellet måtte oppgi at vi var representanter fra den norske ambassaden. Og for ambassadører er kun det beste godt nok, og de fikk vi virkelig oppleve. Men allerede første dagen vår som ambassadører kom jobben for fult, og da ble det ikke tid til så mye annet, men litt fikk vi sett da
I dag har vi ankommet storbyen Ho Chi Minh City! Og det er faktisk ganske deilig å være på et stort og livlig sted, til en forandring etter flere småbyer!
Men ingen ordentlig reisedag uten et par startproblemer.
Vi skulle ta inn på Sherwood Serviced Residence. Men da vi kom dit viste det seg å være nok et løgnaktig hotell. De skriver store ord på nettsidene sine, om tjenester som ikke finnes, en beliggenhet de ikke har og priser som ikke gjelder. Er det mulig? Og når de ikke kan tilbyr essensielle ting, som trådløst nettverk på hotellrommet, blir problemet så stort at vi ikke kan bli der.
Heldigvis hadde vi mye å slå i bordet med da vi måtte ringe bookingagenten for å kansellere. Så godt som alt de hadde oppgitt var ikke-eksisterende. Men likevel ble det er helvete før vi kom oss ut av hotellet og inn på neste. Hotellet hadde vært så sleipe at de hadde gitt oss en ”Early bird-discount”, som skal være en ekstra god pris for de som bestiller god tid i forveien, til tross for at vi hadde foretatt reservasjonen under 24 timer før ankomst. Og de som har fått et godt tilbud har ingen rett til å kansellere bestillingen. Det hjelper ikke akkurat at nesten alle vi har møtt på i dette landet er så pengegriske at de er villige til å lye og gjøre nærmest hva som helst. Hotelldirektøren fortsatte usannhetene til bookingagenten vår, som stakkars holder til i Europa.
Og da vi begynte rekken med klager for å komme oss ut av hotellet sa de faktisk at de var berett til å sette opp en hel spaavdeling og tilby oss døgnåpen romservice, som var to av tingene vi brukte som utgangsbillett. Særlig at det hadde skjedd …
Og ikke minst mente de også at de hadde gitt oss tidenes oppgradering, men vi telte sengene flere ganger og det var bare to, og ikke tre, som agenten vår fikk beskjed om. Det tok oss vikelig flere timer, men vi kom oss heldigvis ut til slutt. Vi ertet på oss hele resepsjonen, og vietnameserne får et plutselig anfall av og ikke lenger kunne snakke eller forstå engelsk når situasjonen begynner å bli ubehaglig for dem.
Nok en søndag har kommet, og det betyr at i dag er siste dagen vår i Nha Trang og at vi i morgen skal til storbyen Ho Chi Minh City Vi gleder oss ikke så veldig til det. Alle de andre asiatiske storbyene vi har vært innom så langt har bare vært et stort kaos, masse mennesker og plent umulig å komme seg noe sted. Men vi kan ikke ha vært i Vietnam uten å ha vært innom Saigon. Like greit å få det overstått!
Hver søndag er spadag, for en god tradisjon Michela Hotel har ikke åpnet spaet sitt enda, så vi måtte finne et annet for anledningen. Det ble Su Spa! Manikyr og pedikyr hører med til en skikkelig spadag! Men denne dagen bestemte vi oss for å også unne oss en hælbehandling, ikke noe for sarte sjeler!
Spadamene startet med Solveig, og gikk løs på hælene hennes med en ostehøvel! Hun kom seg gjennom en fot, men da det var tur for fot nummer to var det ingen vei tilbake og Solveig besvimte i skjønnhetssalongen! Hun husker ikke så veldig mye, men hun våknet til slutt etter at Ingvild hadde slått henne i ansiktet flere ganger, til spavertinnenes store fortvilelse. Solveig insisterte på vann og Ingvild prøvde å formidle dette til de fortvilte damene, men det var ikke lett. Kaldt vann ble til varmt vann 3 ganger på rad, mens Solveig ville ha kaldt vann. På fjerde forsøk ble det heldigvis iskaldt vann!
Det er ikke akkurat første gang Solveig går ned for telling, og det kommer sikkert ikke til å bli siste heller! Besetningen på spaet var raskt på pletten med blodtrykksmåler og vann, og de insisterte på å ringe ambulansen. Men det fikk vi (Ingvild) heldigvis snakket de fra, og de lot oss ta en taxi tilbake til hotellet.
Her vel tilbake på hotellet
Vi kom tilbake til spaet igjen senere den kvelden, men da nektet de å gi Solveig noen behandlinger i frykt for at hun skulle dø, for da ville nemlig politiet komme og stenge dem ned. Men vi fikk heldigvis den ukentlige manikyren
Etter at vi var på Vinpearls Underwater World ble vi bitt av basillen og har fått helt fiskedilla! Og da passet det jo fint av Vietnams National Oceanographic Museum ligger her i Nha Trang, så vi dro dit
De hadde selvfølgelig mange flott og rare fisker å se på, men bortsett fra det var det ikke så veldig imponerende! Dårlig vedlikeholdt, ganske lite og veldig slitent.
Ingvild koser seg på National Oceanographic Museum
Det ser ikke ut som Solveig har det så verst heller
Her leker Ingvild med kameraet og synes hun får et skikkelig blinkskudd av denne morsomme fisken
En liten søt sjøhest måtte vi jo også få med oss
Fant også noen mindre lekre typer …
Ingvild er i skikkelig bildemodus og fant seg enda et blinkskudd
Og helt på slutten så fant vi et rom med noe så makabert som fisk på glass.
Æsj!
Og sist men ikke minst kunne vi jo ikke la være å ta bildet av disse utrolig søte Nemo-fiskene
Denne gjørmete opplevelsen fikk vi anbefalt av hotellet.
De er virkelig litt vel oppfinnsomme når de velger navn på attraksjonene sine her i Vietnam. Så fort vi fikk høre ordet ”Hot Spring” var vi sikre på at vi skulle hoppe ned i et hull i bakken med naturlig varme kilder!
Men det fikk vi altså ikke. Dette var nemlig et spa, men ikke et helt vanlig spa. Thap Ba er et gjørmespa.
Det lå langt inne på landsbygda i ingenmannsland. Da vi kom fram fikk vi valget mellom å hoppe ut i et digert gjørmebasseng sammen men en haug andre mennesker eller et VIP-spa. Valget var ikke så vanskelig, og det ble VIP
Det var et skikkelig heldags-spaopplegg og vi fikk tilbud om å bli der i hele 11 timer! Men for vår del holdt det lenge med fire. Skulle vi rekke tilbake til hotellet før midnatt var det bare å sette i gang med spabehandlinger!
VI ble raskt sjekket inn på et hotellrom (!) på VIP-spaet. Men før vi kunne starte spaprogrammet måtte vi velge oss ut et antrekk!
Det hele startet med at vi måtte gå gjennom en liten trang gang der det sprutet vannstråler ut på begge sider. Denne gangen ført til vår store glede til et boblebad! Og der satt vi og lot tankene flyte til vi ble bedt om å hoppe videre til et stort svømmebasseng. I dette svømmebassenget var det veldig varmt mineralvann.
Vi svømte noen lenger i bassenget, men mineralvannet fikk oss til å synke til bunns og vannet var så varmt at vi ble veldig døsige. Etter noen minutter måtte vi gi opp i frykt for å drukne.
Veldig varme og passelig trette ble vi sendt videre til et steamrom og en badstue. Men da vi kom dit var vi så varme og øre i toppen at vi ikke orket noe mer enn å titte inn døra.
Neste post på spaprogrammet var gjørmebad! På VIP-rommet sto det et eget gjørmebadekar og ventet på oss. Spavertinnen sto allerede og ventet på oss, og til vår store forundring var det faktisk gjørme som kom ut av kranen da hun skrudde den på. Vi hoppet ut i gjørma og dukket under med hele hodet. Det skulle visstnok være så bra for håret! Etter nesten en halvtime i gjørma var det på tide å prøve å få den av seg igjen, men det var rett og slett ikke mulig.
Så var det 20 minutter i urtebad og deretter 120 minutters lang massasje!
Ingvild har fått på seg massasjeklærne!
Dette var en veldig morsom opplevelse! Anbefaler alle å prøve dette!
På Vineperal-øya fan vi til vår store glede Underwater World. Karusellene fristet ikke så veldig.
Her så vi mange fargerlike fisker i alle mulige former, fager og varianter.
Dette er Cah Shark-babyer som kun er noen uker gamle.
Her fant vi et rullebånd som vi kunne stå på mens vi kjørte gjennom et stort akvarium
En diger skilpadde
Og noen usedvalig ekle skapninger!
I dag har vi vært i Vinperal Land.
The Cable Car
Vinepearl Land er en ressort og fornøyelsespark som ligger på en øy like utenfor Nha Trang.
Utsikt fra turen over
Det som er litt spesielt med denne øya er måten man kommer seg dit på, man må nemlig ta en ”Cable Car” for å komme seg dit. Turen over tok ca 20 minutter og er virkelig en attraksjon i seg selv!
Her kommer det et lite bilde av den koselige fiskelandsbyen som ligger i Nha Trang
Vi fortsatte turen videre til pagoden Long son. Og det ble et litt mindre hyggelige besøk.
Da vi kom fram til pagoden ble vi ”møtt” av en forferdelig dame som presenterte seg som en engelsklærer på en skole for hjemløse barn som lå på samme område som pagoden. Hun hang etter oss som en hale og skravlet som en foss, det var helt umulig å bli kvitt henne. Hun ville veldig gjerne at vi skulle sende henne minst tre menn fra Oslo, angivelig fordi hun synes det er på tide at flere partnere ikke skal være forbeholdt menn.
Her er heksa selv!
Hun ble til vår fortvilelse selvutnevnt guide for oss. Hun dro oss med rundt på området i et kjempe tempo. Hun ”lurte” oss til og med inn i pagoden, som vi ikke var kledd for i det hele tatt. Hun mente det var helt Ok, og hun tok mange bilder inne, noe som egenlig er strengt forbudt. Heldigvis var det ingen vakter der, eller uheldigvis kanskje? Hadde det vært vakter der hadde nok ikke hun vært der.
Etter et besøk i pagoden måtte vi pent følge etter henne opp en lang trapp, til et litt avsiddes liggende sted. Og da kom postkortene hun ville selge oss. Vi hadde allerede spekulert på hvordan hun skulle lure penger fra oss lenge, men det var ikke så mye vi kunne gjøre. Her ble vi pent nødt til å kjøpe ekstremt overpriste postkort fra heksa, vi turte ikke noe annet der vi sto med verdifulle kameraer og en meget insisterende dame som ville ha betalt for den guidede turen.
Skulle du noen gang skulle møte på en frivillig guide er det bare å komme seg bort med en gang, hvis du ikke er kjapp nok går sjansen fra deg. De er så sleipe og utspekulerte at det er ikke til å tro!
Men vi ble da heldigvis kvitt dama for noen hundrelapper! Og vi ville gjerne fortsette turen videre oppover pagodeområdet. Det var mange trapper som førte videre oppover mot andre helligdommer, men der holdt alle rakkerungene fra skolen for de hjemløse til.
De var for det meste små gutter som hadde lært seg noen usedvanlig stygge gloser på engelsk. Og så fort de så oss begynte de å samle kongler som de hadde tenkt til å bruke som ammunisjon. De satt i trærne og i trapper, og i tillegg hadde vi flere skolejenter på slep som ba (på en utrolig ekkel måte) på sine knær om at vi måtte kjøpe noen gigantiske vifter av dem. Det er verkelig ikke enkelt å vær en høflig og godt oppdratt person her i landet. De sleipe selgerne her vet å utnytte seg av den slags. Det er bare å glemme alt om høflige fraser og be de dra dit pepperen gror, det er tross alt det eneste språket de forstår.
I dag har vi vært å sett på Cham Towers som ligger ved Nha Trang.
Som vanlig måtte vi gå opp utallige bratte trapper for å komme til toppen.
Tårnene ble bygget omtrent 781 f.kr. og er dedikert til gudinnen Yan Po Nagar.
I dag har vi kommet til Nha Trang. Flyturen tok litt over en time, men det er ikke mer som skal til! Sola skinner og været er herlig Vi ble hentet på flyplassen av to representanter fra hotellet, og vi fikk servert isvann på vei veien til hotellet. Herlig!
Hotellet er helt nytt og åpnet for en måned siden. Alt er i tipp topp stand og kjempe fint!
Dette er utsikten fra hotellrommet!
Det er utrolig mange ansatte her, og hver gang vi har et lite ønske kommer det minst fem personer som står på pletten for å sørge for at de går i oppfyllelse.
Rommet blir vasket og ryddet hele to ganger om dagen, og hotellet ligger ca 100 meter unna en lang, fin strand.
Vi koser oss neste alltid, bortsett fra når vi er på postkontoret! Det har blitt mange postkontorturer i løpet av reisen, og i Vietnam har de en spesielt lite hyggelig praksis for turistene som skal sende post! Vi hadde pakket alt vi skulle sende pent sammen og pakket inn skjøre gjenstander så de ikke skulle knuse, men det var virkelig ikke verdt bryet! Personalet på postkontoret rev alt vi skulle sende opp av kassene og pakket ut alt vi hadde pakket inn De ristet klær og kastet tingene våre rundt, for så å stappe alt i gamle pappesker og teipe igjen, uten å ofre en tanke for hva som faktisk ville komme fram helt og pent! Ikke minst er de noen surrehuer uten like, jeg tror faktisk vi måtte fylle ut de samme, lange skjemaene der de krever uendelig informasjon om pakkenes innhold minst to ganger, fordi de kastet dem ”ved en feiltakelse” Pøh! Ikke minst måtte vi bokstavligtalt overspesifisere hva vi skulle sende! Og skal du sende et postkort må du jammen også fulle ut tre skjemaer og ikke minst opplyse om at det faktisk er et postkort du sender og ikke noe helt annet. Vi skulle gjerne lært oss kunsten å gjemme noe inne i et postkort! I Laos var det mye lettere, der satt tollen og smilte mens vi ga han noen pengelapper. Alt ble stemplet og godkjent på et blunk Mye bedre!
Bare hør hvor sint Ingvild er etter en tur på posten!
I dag tidlig ble vi hentet på hotellet av mannen til skredderen, han kjørte oss til de gamle ruinene My Son.
En pust i trappa etter å ha gått en lang tur gjennom jungelen for å komme fram
My Son ligger langt inne i ingenmannsland, midt i jungelen. Det var et flott og stort område som var delt inni fire deler. Vi fikk oss en skikkelig skogstur, men det var bare gøy
Dette er da et av de viktigste områdene som er igjen etter det gamle kongerike Chamap. Champa-kulturen var størst mellom det 2. og det 15. århundret, men det bort fortsatt etterkommere av kongeriket langs kysten av Vietnam.
My Son kan dateres tilbake til det 4. århundre, men også her har krigen satt sine spor. Oppussingsarbeidet var i full gang da vi var der, men det har enda ikke kommer så langt.
I 1999 ble My Son satt på UNESCOs World Heritage List.
Ingvild sammen med en av de mange hodeløse
På grunn av det håpløse hotellet gikk mye av dagen dessverre bort, og vi kom oss ikke av sted før langt ute på ettermiddagen. Men vi rakk likevel en tur innom Cham-museet før sola gikk ned.
Dette museet innholder en samling skulpturer fra kongedømmet Champa.
Dette var nok et populært sted for store grupper med guide, så det var fult av folk!
Når museet var vell sett og fotografert måtte vi sette snuta tilbake til hotellet igjen, og spise litt lunsj. Bilen vi ble kjørt i var ikke så veldig ny, så de stivkledde vaktene utenfor hotellet ble ganske lange i maska da noen gjester fra dette hotellet kom ut av den bilen. Haha, håper de sladret til ”tour desken”! Vi har booket mannen til skredderen i morgen også, slik at vi kan se litt mer av byen før vi skal reise videre.
I dag har vi besøkt Marmorfjellene som ligger mellom Hoi An og Danang
Hver gang vi har skullet ut å titte på severdigheter tidligere har de ulike hotellene ordnet med en bil med sjåfør til oss uten problemer. Men på dette hotellet, av alle steder, var det ikke like enkelt!
Vi snakket med ”Tour desken” og forklarte at vi ønsket en bil og en sjåfør, og de ville selvfølgelige vite hva vi ville se. Og en bil var det ikke noe problem å skaffe men derimot fikk vi ikke bestemme selv hvor bilen skulle kjøre oss hen. Vi kunne nemlig ikke se mer enn én ting av gange, i så fall måtte vi kjøre fra hotellet til den første severdigheten vi ønsket og besøke, for så å kjøre tilbake til hotellet å starte på neste rute til neste ting vi ville besøke. De hadde nemlig en liten bok der de ulike attraksjonene sto listet opp hver for seg og ikke sammen, ”Differnete tour”, sa de, det måtte da vi også se. De hadde virkelig satt seg helt fast i den lille boksen sin, og at vi ønsket å se ting i en annen rekkefølge kom ikke på tale!
En liten pust i trappa
Nei vel, så kommer vi oss ikke noe sted da. Vi orker ikke legge til mange timers biltur bare fordi de ønsker å kjøre oss innom hotellet mellom hvor ting vi vil se! Ærlig talt. Så da tok vi en tur til skredderne isteden, i et forsøk på å slå i hjel dagen. Etter at vi hadde blitt målt opp og ned, og sett på ulike stoffer spurte vi de søte skredderne om ikke de viste om et sted vi kunne leie en bil?
Etter en halv time var mannen til den ene skredderen på plass og klar til å kjøre oss akkurat dit vi ønsket selv, vi kunne til og med bestemme i hvilket rekkefølge vi ville se de ulike tingene. Hurra, da var det bare å sette seg i bilen å komme seg av gårde før dagen var over
Vi kom oss raskt til Marmorfjellene. Og vi gikk faktisk helt til toppen
Her er noen av de mer uskyldige trappene
Det var utrolig mange, lange og høye trappetrinn for å komme seg opp. Men vi kom da opp tilslutt, andpustne og røde i toppen, heldigvis var vi ikke de eneste som var i litt dårlig forfatning på toppen. Det går faktisk også en heis langs den ene fjellet, opp til toppen, men den var tydeligvis ikke for turistene. Vi måtte ta beina fatt ja.
Marmorfjellene består av fem marmorfjell som er oppkalt etter de fem elementene jern, vann, ild, jord og luft. I fjellene ligger det flere buddhistiske helligdommer, blant annet en pagode.
Denne mannen her insisterte på å ta bilde av oss sammen med pagoden, og det kunne vi jo ikke si nei til!
Og selvfølgelig sto det er hærskare av ivrige selgere da vi kom ned igjen. De solgte marmorfigurer i alle størrelser, fra gigantiske statuer til små ”Happy Buddha”.
Det er blitt forbudt å utvinne marmor fra fjellene, så all marmoren som er der i dag er importert fra en annen provins i Vietnam.
Vi må klage litt over hvor dårlig maten faktisk er her en gang til. Denne frukten fikk vi servert på restauranten ved siden av de nye skredderne våre. Skikkelig møkkete og ekkel, si spiste ikke så mye av den for å si det sånn.
Bestikket får man ikke engang utdelt, det står klart på borden i en skitten kopp og venter på hvem det nå måtte være som setter seg ned.
Servietter får man heller ikke, og vil man tørke fett av bestikket må man bruke dopapiret som står på bordet.
Det hjelper å blogge det ut! Heldigvis har hotellet flere gode restauranter
Vi klarer ikke å la være å gå innom skrdderne i Hoi An. Har plutselig fått helt skreddersydd-dilla
Vi fant en to søte skredderdamer i går som vi ga en testkjole til og gjett om de ble fine!
Vi satt Solveig til å prøve kjoler …
Endelig var det tid for litt lunsj ved havet. Det er rimelig kaldt ute så vi er glad vi ikke har sendt hjem vinterklærne enda
Da gjenstår det bare et par timer med jobb, så er det helg og opplevelser som står på tapeten
Alt her er bare så møkkete! Vannflaskene vi kjøper er fulle av jord og støv! ÆSJ!
Og hvis man vil ha vann er det bare en ting å gjøre, vaske flaskene til de skinner!
I dag har vi fått oss en liten medhjelper som skal hjelpe oss med reisen! Dennis fra Filippinene er nå ansatt som ”Travel Reasearcher”. Han sjekker hoteller, severdigheter, legger opp reiseruta, hjelper oss ved visumsøknader og holder oss oppdatert til enhver tid! Helt fantastisk, han er rett og slett helt genial.
Denne flotte oversikten lå å ventet på oss i innboksen i dag tidlig!
Vi sender en e-post med hoteller, datoer og ellers alt vi trenger planlagt og vil vite. Også tikker svar og reiseruter inn etter noen timer We love!
Endelig har vi kommet til riktig sted Det er veldig deilig å være ut av den store byen! Her er det litt fredligere, men det er utrolig mange turister her.
Hoi An er en koselig by med ufattelig mange skreddere! Alle vil at du skal kjøpe klær av de, og skredderne har tydeligvis skaffet seg avtaler med de ansatte på hotellene. Til forkost og middag har vi fått servert ”små, hemmelig” lapper av kelnerne, og mener ”at det beste for oss” er å gå til nettopp den skredderen de anbefaler – byens eneste skredder som ikke forsøker å lur deg for penger ”better for you” som de sier. Haha, heldigvis er kofferten allerede full av skreddersydde klær til en adskillig billigere pris enn de tilbyr her.
Hoi An er også veldig kjent for havna si, og den gamle bydelen er ført opp på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Det har vært mye fram og tilbake mellom hoteller, så vi har dessverre ikke hatt tid til å se så mye av byen enda. Men nå er det snart helg, og da blir det forhåpentligvis også mange spennende utflukter!
Nå har vi da sjekket inn på en herlig ressort som ligger på stranda Cua Dai
Servicen er helt topp, det samme kan man si om rommet og frokosten serveres ved havet
Utsikt fra balkongen.
Været er dessverre ikke varmt her heller.Det hjelper veldig med 5-stjerners service som sørger for varmovn til kalde gjester!
Som vanlig krysser vi fingrene for sol og badetemperatur på neste destinasjon.
Hoi An lå heldigvis bare en liten 30-minutters taxitur unna Danang
Men så møtte vi på et nytt problem, eller flere problemer faktisk! Vi hadde bare reservert en natt på hotellet vi hadde valgt oss ut, i frykt for hvordan det så ut. Det skulle vi ikke ha gjort, for her er det høysesong og fult av turister.
Kaller de virkelig dette “Twin Beds” ?
Hotellet var fint så vi ville gjerne bo der under hele oppholdet, men hotellet var fult. Vi ble sent til et annet hotell, men også det hotellet var fult. De aller fleste hotellene hadde ikke noe rom som var sammenhengende ledig, så det så ut som om det ble en uke med nytt hotell hver dag. Noe så slitsomt! Vi fikk fatt i hotellets daglige leder og han fikk ordnet opp raskt. Det var nok noen andre som mistet rommet sitt, men vi fikk vertfall lov til å bo på hotellet hele uken, sammenhengende
Glory Hotel Hoi An
Men når et problem løses så dukker det opp et nytt, Internett. Selv om hotellet skulle ha trådløs dekning i alle rom var det ikke mulig å komme seg på nett noe sted på hotellet. I resepsjonen kunne de informere oss om at det måtte skyldes været. Hm, det var tross alt strålende sol og vindstille, så vi stolte ikke helt på den informasjonen. På grunn av jobben kan vi ikke være på et hotell uten Internett, så da måtte vi på hotelljakt igjen. Det eneste hotellet som var ledig var to 5-stjernes hoteller. Det ene var vanvittig dyrt, så valget falt på Golden Sands Hotel & Spa. Hotellet ligger riktignok litt unna allfarvei, men det har vertfall Internett og vi kan bo her resten av uka
Det måtte jo bare skje. Vi har blingsa litt på kartet, og utrolig nok har vi havnet i helt feil by. Nå er vi i Danang, men det var den lille verdensarvbyen Hoi An vi egentlig ville besøke. Så nå er vi i nok en storby i Vietnam. Mas og trafikk på alle kanter, for en stor skuffelse.Vi hadde allerede sjekket inn på hotellet, og hele oppholdet var allerede betalt 
For å komme oss ut av denne ”feilen” måtte vi lete etter en måte å få kansellert hotellet på, slik at vi kunne reise videre til Hoi An uten å ende opp med å betale for en ekstra uke på hotell. Det viste seg å være mye enklere enn fryktet, vi fikk nemlig veldig god hjelp av en stakkars gutt i resepsjonen som ikke var så god i engelsk. Hotellrommet hadde et kjøkken, men det var helt tomt. Ingen ting i skapene, og ikke engang gass på komfyren. Glimrende, ”vi hadde jo tross alt reservert på dette hotellet fordi vi ville ha et kjøkken”. Så vi gikk og klaget i resepsjonen, men det fikk vi bare beskjed om at hvis vi ville ha noe i kjøkkenskapene måtte vi bo der minst 6 måneder. Vi sjekket det opp mot informasjonen hotellet hadde gikk på reservasjonen vår, og det stemte ikke helt. Snakk om å bli ”lurt”.
Dette kjøkkenet reddet oss!
Så var det bare å ringe agenten, klage og fortelle at vi ikke ønsket å bli her. Planen gikk som smurt og nå har vi reservert et nytt hotell, denne gangen i riktig by, Hoi An
Her har det neste blitt midnatt, så vi må bli her en natt og reise videre i morgen.
En uke har gått igjen, og i dag skal vi dra fra Hue. Vi har prøvd alle de nye klærne, og alle sitter som et skudd
Denne mannen laget to flotte blomsterbuketter!
Noen av plaggene ble ikke så fine som vi hadde håpet, men det er de litt for kreative designernes skyld. Skredderne har vært utrolig flinke! Som en takk stakk vi ut etter frokost og kjøpte to store blomsterbuketter.
De gikk til to veldig søte jenter som har jobbet fra morgen til kveld de siste dagene.
Det er siste dagen i Hue! Skredderne har stått på dagevis for å få alle klærne våre ferdig i tide.
Og det har de klar! Nå har vi nettopp hentet et lass med nye klær
Når vi først hadde leid en bil tok vi like godt en tur innom markedet. Det var et stort kaos.
Klær, spiker, kjøkkenredskaper og alt mellom himmel og jord om hverandre. Endeløse rekker med boder og utsalgssteder i flere etasjer med smale passasjer mellom, mopeder og sykler i full fart mellom bodene og mange ivrige selgere. Den ene delen av markedet var full av mat i alle varianter. Det stinker så råttent av ekkel ”mat” at magen vrenger seg. Slakteren hadde lagt ut de ferske kjøttstykkene sine rett på bakken og de som selger maten er utrolig skinte. De sikler, spytter og klør seg i rompa, og damene setter seg rett ned og tisser ved siden av frukt og grønnsaker de prøver å selge deg! Er det mulig?? Æsj! Vietnam er en skikkelig slankekur! Det eneste som frister i dette landet er vann fra en godt forseglet flaske.
Personale på hotellet er ikke så veldig gode i engelsk, men det har egentlig ikke vært noe problem. Vi har kommet langt med å mime hver gang noen ikke skjønner hva vi mener.
Men denne gange funka det dårlig.
Vi ba om å bli kjørt til militærmuseet i Hue, men vi havnet på helt feil museum, Hue-museet.
Det var som en reprise av resolusjonsmuseet vi besøkte i Hanoi, bare i en litt mindre utgave. Men vi kom inn gratis
Været her har blitt kaldt Det regner litt og det blåser, så da var det på med vinterklær igjen. I dag er det nest siste dagen i Hue, og snart skal vi sette kursen noen timer lenger syd og forhåpentligvis mot varmere vær
I dag har vi besøkt To Ducs gravsted. Vi hadde egentlig tenkte til å gjøre det i går, men regnet satt en stopp for det.
Tu Duc var den fjerne keiseren i Nguyen-dynastiet i Vietnam og regjerte fra 1847 til 1883. Det er utrolig hvor store disse keisergravene er. Her på Tu Ducs gravsted kan man virkelig dra på en heldagsutflukt! Stedet var dekket av templer, bygninger, skoger, innsjøer og gangveier.
Et lite visdomsord fra Ingvild
Utenfor inngangen sto det mange boder der de lokale solgte suvenirer. Selgerne her er utrolig slitsomme, de hyler på deg og lar deg ikke gå forbi uten at de har vist deg samlingen sin som gjerne består av alt fra t-skjorter til våpen. I et forsøk på å komme unna en av de slitsomme selgerne prøvde vi å prute noen vesker langt ned i pris. Planen gikk rett i vasken og prutingen fungerte utmerket! Å presse prisen er noe vi aldri har gjort før så i ren forfjamselse over hvor enkelt det var slo vi til og kjøpte to ”Hue-vesker”.
Denne lure damen kom og overrasket oss med silkemaleriet mens vi satt og spiste lunsj.
Hun insisterte så kraftig på at vi skulle kjøpe et bilde, så det endte selvfølgelig med at vi kjøpte et silkemaleri, mot at vi fikk fotografere henne, og at vi skulle få nyte resten av lunsjen i fred. Billig var det også tenkte vi, men vi fant senere ut at vi betalte åttedobbel pris!
I dag har vi besøkt keiser Hai Dinhs gravplass.
Dette er en gigantisk betongkonstruksjon med uendelig mange trappetrinn som går over seks platåer. Hele verket er veldig mørk og dyster, men på toppen står det et hus, som i en skarp kontrast til resten, glitrer innvendig i alle slags varme farger.
Mens vi var her kom regnet, så da var det bare å avlyse resten av dagens planer og komme seg tilbake til hotellet.
En pust i bakken etter alle trappene!
Det var altså hit vi dro med dragebåten. Det var selvfølgelig veldig spennende å se pagoden, men turen med dragebåten overgikk likevel dette besøket.
Thien Mu er et historisk tempel, eller en pagode, som ble bygget i 1601. Pagoden er, med sine syv etasjer, den høyeste i Vietnam og den anses som et uoffisielt symbol på den tidligere keiserbyen.
Som vi har nevnt flere ganger på bloggen tidligere er ikke Vietnam et rent land. Også de historiske templene er fulle av søppel og rot, og det ødelegger dessverre opplevelsen litt. Alt er også veldig dårlig vedlikeholdt, men det var et hyggelig besøk likevel!
I dag har vi besøk den kjente pagoden Thien Mu. Pagoden ligger ved Parfymeflodens bredder så den beste måte å komme seg dit på er å ta en dragebåt fra Hue.
Det var hotellet som organiserte dragebåtturen for oss, og den turen viste seg å bli noe helt annet enn en framkomstmetode. Vi ble hentet på hotellet av en haltende mann med masse skrubbsår i ansiktet. Han kunne ikke et ord på engelsk, og han så passe tvilsom ut. Heldigvis, tenke vi, så kom han til fost og vi fikk beskjed om å følge etter han. Så vi gikk til havnen der en dragebåt sto og ventet på oss. Dragebåten vi skulle ta var mye mindre enn de store båtene som vanligvis frakter turister fram og tilbake, og det var bare vi som skulle ta båten.
En veldig søt dame møtte oss i døra på den falleferdige dragebåten med et stort smil om munnen Denne båten viste seg å være hjemmet hennes, der hun bodde sammen med mannen som hentet oss på hotellet og barna deres. I ”stua” hadde de satt fram to plastikkstoler vi fikk sitte på under turen.
Denne familien livnærer seg på å kjøre turister fram og tilbake til pagoden, og på å selge suvenirer som de hadde stablet langs veggene i båten.
Den søte damen hadde en liten bandasje rundt fotet og kunne ikke gå på de ene beinet sitt, så hun hoppet rundt oss og viste oss suvenirene sine.
Samtaleemnet vendte seg brått fra bilder og bokmerker til en alvorlig motorsykkelulykke hele familien hennes nylig hadde vært utsatt for da hun viste oss hvorfor hun haltet på den ene foten sin. Hun hadde revet av seg nesten hele foten, og noen hadde forsøkt å sy den på igjen, med en slags søm som gikk nesten hele veien rundt ankelen hennes. Det hele så ut som om det var hentet rett ut fra en skrekkfilm. Det var sydd med noe som minnet om blå fisketråd og med versoversting. Vi har helt uforberedt på det groteske synet og falt nesten ned fra de to plastikkstolene vi satt på!
Plutselig skjønte vi hvorfor mannen hennes haltet og hadde sår i ansiktet. I neste øyeblikk kom det en liten gutt på 6 år tuslende inn til oss med en plastikkpose til suvenirene vi hadde kjøpt. Også han var fryktelig skadet og hele ansiktet hans var et stort sår. På motorsykkelen hadde de også hatt med seg en liten jente på bare 5 måneder, men alt vi så av henne var et lite bilde som hang på veggen..
Turen med dragebåt var en veldig spesiell opplevelse. Ingen i den lille familien hadde verken hele eller rene klær og det så ut som om det var minst to uker siden forrige bad i den møkkete elva. Det gjorde et veldig sterkt inntrykk å se hvordan noen mennesker faktisk bor og lever. Alt i alt hadde vi en veldig fin båttur på Parfymefloden, og dragebåten fraktet oss trygt både fram og tilbake. En tur med dragebåten til denne familien anbefales på det varmeste!
I går gikk vi en lang tur i byen for å se oss litt om. Byen er dårlig vedlikeholdt, men vi klarte likevel å finne noen fine steder!
Dette er Trang Tien som er en av broene som går over Parfymefloden.
Og av denne damen kjøpte vi vietnamesiske hatter på vei tilbake til hotellet
Når man bytter ut hele garderoben (kofferten) hos en skredder kreves det uendelig mye prøving. Hver gang vi har prøvd et nytt antrekk er det noe som er “litt galt”, og da blir det masse venting og retting. Vi har allerede trålet opp og ned de to gatene som er hold av til turister, og vi har sett gjennom hele butikken mange ganger.
Men rett ved siden av skredderen ligger det et spa, så her benyttet vi like gjerne anledningen til å få både manikyr og pedikyr
Og resultatet så slik ut
Heldigvis har vi funnet den lille restauranten ”Little Italy”. Der serveres det spislig forkost
Så nå har vi redda et av dagens tre måltider og vi får til og med 10 % rabatt for å være trofaste og spise frokost der hver dag!
I Hue ligger det minst en skredder på hvert hjørne! Vi trodde jo som tidligere nevnt at dette var klesbutikker, men det er det altså ikke. I går stakk vi innom Queen Slik for å prøve noen av designene deres. Vi fikk låne med oss så mange kjoler vi ville til hotellet!
De hadde mye fint, men likevel kan det ikke sammenliknes med muligheter til å designe dine egne klær. Det gjorde vi, og nå har vi bestilt et helt nytt og selvdesignet klesskap hver på ca 30 plagg. Hos skredderen kan man komme inn med tegninger, bilder eller hva det skulle være – de kan lage alt. Bukser, kjoler, gensere – i lin, bomull, silke eller noe helt annet, her er det bare fantasien som setter grensene. Prislapp for en skreddersydd kolleksjon på ca 30 plagg helt etter eget ønske ca 1500 kroner!
Vi slo selvfølgelige til Skredderne som syr klærne våre er døve. Så kommunikasjonen går på tegnespråk, men det er utrolig flinke til å oppfatte ønskene våre, og ikke minst er de veldig gode til å sy. Til sammen er det fire skreddere som sitter og syr dag og natt for å få alt klart i tide!
Men de søte skredderne har en sjef og hun er ikke fult så søt. Vi har fått høre flere ganger at vi er kjedlige i klesveien, at vi har rare fasonger, eller så er vi for tykke eller for tynne. Ikke verdens beste salgstriks kanskje? Men vi hadde allerede sendt inn den gigantiske bestillingen før hun begynte å vise de mindre hyggelige sidene sine. Hun liker veldig godt å fremstå som den store sjefen, men så vidt vi har forstått er det en helt annen som eier butikken og at hun kun jobber der fordi hun kan engelsk.
Nå har vi prøvd utallige kjoler hver dag, og det er mye justering fram og tilbake, men tilslutt blir det forhåpentligvis perfekt Dere kan glede dere til å se resultatet!
En ting vi helt har glemt å nevne på bloggen er hotellet vi bor på, New Star Hotel. Det er egentlig ganske rart at det har gått i glemmeboka for det er mye man kan si om dette hotellet. For det første er det veldig gammelt og slitent og ganske ekkelt. Hotellrommet vårt, og resten av hotellet, har store fuktskader så alt er veldig klamt, også klærne og sengene. Verken hotellet eller hotellrommet er rent, og møblene som står her er veldig slitne og ”nedsittet”.
Hotellet skal være et 3-stjerners, men det burde etter vår mening nedgraderes til et 0-stjerners hotell. Men utrolig nok er dette noe av det aller fineste man kan sjekke inn på her i Hue, og det er en god trøst at det vertfall er mye bedre enn alle gjestehusene som ligger her. Hotellfrokosten er et kapittel for seg selv, vi prøve den én gang, men ingen av oss klarte å svelge den ekle maten, så den måtte vi bare gi opp.
Dette er den flotte utsikten fra hotellrommet. Huset rett ned bruker den lille terrassen sin til å vaske seg nedentil. Det er ikke akkurat naboens elde deler man ønsker å se når man titter ut av døren om morgenen!
I dag gikk det opp for oss at alle ”klesbutikkene” som ligger i byen her faktisk er skreddere! Vi tok en liten tur innom en av skredderne, og mens vi sto og beundret alle de skreddersydde plaggene gikk all strømmen i hele byen igjen.
Hue er en ”møkkete” by. På gata ligger det møkkete og ekle ting som døde fisk, råtne blader og søppel. Det ser ut som om det er 100 år siden byen ble malt, og alt som er av metall her er veldig rustent. Det er på høy tid å gi byen et aldri så lite ”ansiktsløft”!
Det er mange ”ubehaglige” mennesker her og pågående selgere som forsøker å dytte på deg alt fra båtturer til råtten mat.
Frister det ikke med en suppe med fluer som er varmet av sola?
Lokalbefolkningen her heller ikke så renslige og de liker dessverre veldig godt å ta litt på turistene som kommer hit. Et klaps på skulderen her og et håndtrykk der… æsj!
Og når vi først nevner maten, så skal det også sier at alt vi har spist her så langt har vært veldig dårlige greier. Tallerkene er ikke rene, maten er ikke ordentlig stekt og de som serverer maten er gjerne ikke så rene de heller. Selv ikke byens ”fine” franske restaurant holder standard. Så langt har vi levd på ”sultedietten”.
Eller hva med en hundebiff?
I går havnet vi på en vietnamesisk restaurant, og der fikk vi overraksende god mat! Det er virkelig bedre å spise noe de KAN lage enn ”vestlig mat” kokkene ikke aner hva er. Jeg sier bare når ble en quish en toast med et skinkelass?
Vi spise typisk vietnamesiske risnudler. Etter hvert fikk vi dreisen på pinnene og da gikk det fint
Nå har vi vært noen dager i Hue, og det er virkelig en koselig by. Byen har også sine baksider, men det skal vi skrive mer om i et annet innlegg.
Byen kan skilte med noen store kulturelle attraksjoner som trekker til seg mange turister. Hue er også kjent som ”keiserbyen” fordi dette var keiserens hovedstad fra midten av 1700-tallet til midten av 1900-tallet. I dag har vi besøkt keiserens by, eller Citadellet i Hue.
Heldigvis er det litt mer orden på taxiene her enn det var i Hanoi, men vi er likevel alltid like redd for at taxisjåføren skal kjøre oss til en gudsforlatt enda av byen ved en ”feiltakelse”! Vi kom oss trygt fram og tilbake
Citadellet dekker et gigantisk område! Vi fikk nok ikke med oss hele stedet, men områder var symmetrisk, så har du sett høyre har du sett venstre.
Været var strålende! Det var utrolig deilig og for en gangs skyld kunne gå på beina uten å måtte være redd for å bli påkjørt og slippe å gå sikksakk mellom motorsykler.
Og som vanlig lurer vi alltid på hva som ligger rundt neste sving, og neste, og neste og så hadde vi gått oss bort!
Byggingen ble startet på 1800-tallet da tusenvis av vietnamesere bygget hele stedte for hånd.
Mye av festningen har dessverre blitt veldig ødelagt gjennom mange år med krig, og når vi var der hadde de så vidt startet opprusingsarbeidet på noen få steder.
Innenfor festningsmurene ligger det et mindre citadell, ”Den forbudte, rosa by” det kun keiseren og hans nærmeste slapp inn.
Dette flaggtårnet er Vietnams høyeste og det har blitt ødelagt av tyfoner to ganger!
I dag har vi reist fra Hanoi, og nå har vi nettopp kommet til den lille byen Hue! Her er det mye varmere enn det var i Hanoi, men vi ønsker oss fortsatt noen grader til!
Parfymefloden
Vi har ikke rukket å se så mye av byen enda, men det virker som en hyggelig liten by, med overraskende mange backpackere og barer. Det var en stor overraskelse!
Det eneste vi har rukket siden vi kom har vært å spise middag, og mens vi satt og ventet på maten ble det jammen strømbrudd i hele byen!
Men det kom heldigvis raskt tilbake
Dette bygget er reist til minne om Ho Chi Minh på Ba Dinh der han leste opp uavhengighetserklæringen 2. september 1945 og la grunnlaget for den demokratiske republikken Vietnam!
”Pagoden på en søyle”, er et historisk buddhistisk tempel som ligger i Hanoi.
Og da vi skulle hjem fra dukketeateret ble det taxitrøbbel igjen! Turen fra dukketeateret til hotellet tar omtrent 10 minutter, men denne dagen tok deg langt over en time!
Forbanna taxi, bare se her!
