Chi Chi Tunnelene

Den nest siste dagen i HCMC fikk vi tatt noen timer fri, og bestemte oss for å ta en tur til Chi Chi Tunnelene.





I følge den udugelige reisehåndboksen vår skulle de ligge like i nærheten av byen. Vi hoppet i en taxi og dro.





Tunnelene lå langt fra like i nærheten av hotellet! Etter omtrent to timer i taxi var vi endelig framme! Vi var hellig overbeviste om at taxisjåføren skulle kidnappe oss, der vi kjørte langt ute på landsbygda, langt fra byen. Men heldigvis var det ikke det han hadde i tankene, og takk og lov for taxikupongene hotellet gir oss!





Chi Chu tunnelene er lange ganger under jorda som vietnameserne krøp gjennom under krigen. Disse tunnelene var så små at ingen andre en de små vietnameserne hadde sjansen til å komme seg inn.
Før rundturen startet måtte vi se på en innledningsfilm om tunellene





Deretter fikk vi utdelt en guide, fordi turistene ikke har lov til å bevege seg på området alene. Vi fant tidsnok ut hvorfor. Guiden måtte vi dele med to backpakkere fra Holland, som var veldig klar for en skikkelig, eventyrisk utflukt. De hoppet like godt nede i den første tunellinngangen vi kom til!





Gutten forsvant under jorda og guiden satt på lokket. Etter et par minutter dukket han opp av et hull noen meter lenger borte. Utrolig!
Se hvordan det ser ut nede i hulle, sjekk denne filmen!





Tunellene ligger bokstaveligtalt i ingenmannsland midt i jungelen. Og vi fortsatte turen videre over tunellene, og vi fikk en skikkelig demonstrasjon av de forferdelig grusomme fellene de brukte. Hver gang guiden demonstrerte en ny felle gispet hele gjengen!





Vi fikk en skikkelig rundtur! Her fikk vi se et av ventilasjonshullene som skulle sørge for at det kom nok luft ned i de trange gangene.





Og så kom det vi fryktet, det var på tide å se tunellene fra innsiden! Hollenderne synes bare dette var helt topp, mens vi var på den andre siden ganske myer mer skeptiske. Men vi krøp inn etter hverandre alle sammen. Guiden først, og oss andre etter.
Ned her forsvant vi!
Ja og ned her forsvant vi altså. Det er nesten ikke mulig å beskrive akkurat hvordan det var å krype inne i tunellen. Opp til taket var det 45 cm, og den gikk nesten rett ned. Vel to meter under bakken begynte det å gå bortover. Det var bekmørkt der nede, og å snu var helt umulig. Når du først er inne er det for sent å angre, og det er bare en vei å krype, nemlig framover. Ikke noe for de med klaustrofobi, egentlig ikke noe særlig for noen. Man kan jo bare tenke seg hva slags krype som lever der nede under jungelen..grøss og gru!
Vi kom tilslutt opp av et annet hull, og gudene vet hvor langt vi hadde krøpet. At vi lot oss overtale det den turen! Vi så helt forferdelige ut etter at vi hadde kommet opp. Gjennomvåte av svette og fulle av jord og gjørme.





Det enste som fristet var en varm dusj, men isteden bød guiden oss på krigsmat. En slags potetrot med supersalt dipp og sjasminte. Forferdelig!
Dette er virkelig en hardcore utflukt som ikke egner seg for pingler! Vel oppe var neste post på programmet å skyte med maskingevær! VI trodde ikke våre egne øyne da vi så dette..





Men vi hadde for vår del latt oss overtale til nok for en dag, og takket pent nei til å skyte med de store monstrene.
Vi hadde egentlig tenkt til å ta en tur innom krigsmuseet på vei tilbake til hotellet, men vi så helt upresentable ut etter tunellkrypingen, så vi måtte bare komme oss tilbake til hotellet, liste oss gjennom resepsjonen og komme oss rett i dusjen.

?>

Leave a Reply