Traveling the World!

Som de fleste turister klarer vi ikke styre unna de vanlige turistfellene. I det vi kom ut av hotellet med lunsj i tankene ble vi overmannet av en hær av tuk-tuk-sjåfører som ville kjøre oss. Og mild sagt var de langt fra vennlige. Aggressive og uteliggeraktig, vi ble vettskremt som folk flest. Men da vi mildt sagt ble tatt på sengen, valgte vi den sjåføren som så hyggeligst ut og som mer enn gjerne ville kjøre oss til en restaurant der vi kunne spise lunsj.

Etter ca en time nådde vi endelig restauranten som lå knappe tre kvartaler unna.

Ingen overraskelse at trafikken var skyldig …

Sjåføren insisterte på å vente, dyttett oss inn på restauranten med et sort smil og tok en siesta i tuk-tuken mens vi spiste.

En sandwich hadde vært tingen, men dette var en skaldyrrestaurant.

Det eneste vi fant på menyen som ikke bestod av ”velg din egen hummer” ….

… var frukt, så det ble det.

Kelneren var en kjempeslask, og holdt flere lange foredrag for oss om hvor vakkert hår vi har.

Vi kunne ikke komme oss fort nok ut igjen, og slukte frukten og nærmest løp ut til tuk-tuk som ventet trofast på parkeringsplassen.

Som et spill for galleriet stilte vi oss pliktoppfyllende opp til en lite bilde med et stort smil

Smilet var “liksom” bredt, før vi så hva som ventet oss utenfor restauranten, nemlig mange kattunger i søppelhaugen …

På veien tilbake dro plutselig tuk-tuk-sjåføren opp en liten lapp fra lommen sin. På lappen sto det en bønn om vi kunne late som vi var interesserte i å kjøpe klær fra en skredder, da fikk han nemlig gratis bensin.

Vi sa selvfølelig ja til det, og før vi i det hele tatt hadde kommet inn døren fikk vi en høy bunke med kleskataloger vi måtte late som om vi var veldig interesserte i. Skredderne var litt av noen selgere, og ville helst ikke slippe oss ut igjen før vi hadde betalt for klær de skulle få sydd til oss, men vi slapp unna og kom oss ut tilslutt Woho!

?>