På tide å sette snuten hjem
Vi bestemte oss for å rusle litt rundt i byen før vi skulle avslutte kvelden. Vi handlet to kjoler hver, av byens lykkeligste dame. Som vi i ettertid fant ut at hadde tatt tredobbel pris fordi vi ikke prutet.
Da vi skulle hjem hadde mobilen hadde ladet ut, og vi fikk ikke ringt Mrs. Wang 
Etter en liten leterunde fant vi endelig en telefonkiosk, men det viste seg at den gjennomsnittlige thai ikke aner hva sin eget lands landskode er. Så vi fikk ikke ringt fra den heller. Panikk igjen!
Løsningen ble 7elleven og thaisim-kort. Men det skulle vise seg at sim-kortene ikke hadde noen kreditt når de ble kjøpt. Så inn på 7elleven igjen, og ut med en kvittering full av thaitegn, hæ? Det tok vertfall en halvtime før vi klare å fylle på de splitter nye kontantkortene. Og mens vi sto der i all vår fortvilelse kom det at på til en liten rakkerthai som forsøkte å stjele Iphone i bytte mot en visse rose.
I løpet av telefonjankten gikk vi oss vill flere ganger, og snublet og flat. Stakkars jenter
Ikke nok med det. På 7elleven sto det en hyggelig dame som ga Ingvild et klistremerke i hånden sammen men vekslepengene. Paranoide som vi hadde blitt i løpet av kvelden var vi livredde for hva den lille firkanten kunne være og ruslet til et øde hjørne av byen før vi ture å se hva det var i frykt for at det kunne være dop.
Til slutt fikk vi endelig tak i Mrs. Wang 
Men det hadde blitt så sent at hun hadde reist hjem for dagen og sendte en råne-tuk-tuk med tre hjul for å hente oss. Igjen satt vi med hjerte i halsen som det eneste kjøretøyet med tre hjul på motorveien. Utrolig nok gikk det bra igjen
Det ble siste gang med tuk-tuk fra det hotellet. Etter den opplevelsen bestemte vi oss for å alltid bestille en stor og trygg bil
Tilbake på hotellrommet hadde de søte thaidamene på hotellet dekorert sengene våre med friske blomster.
Smarte Solveig hadde handlet med seg noen fristende druer på gata. Ikke til å anbefale hvis du ikke vil tilbringe natten over do SPY!