Da vi kom fram til pagoden ble vi ”møtt” av en forferdelig dame som presenterte seg som en engelsklærer på en skole for hjemløse barn som lå på samme område som pagoden. Hun hang etter oss som en hale og skravlet som en foss, det var helt umulig å bli kvitt henne. Hun ville veldig gjerne at vi skulle sende henne minst tre menn fra Oslo, angivelig fordi hun synes det er på tide at flere partnere ikke skal være forbeholdt menn.

Her er heksa selv!

Hun ble til vår fortvilelse selvutnevnt guide for oss. Hun dro oss med rundt på området i et kjempe tempo. Hun ”lurte” oss til og med inn i pagoden, som vi ikke var kledd for i det hele tatt. Hun mente det var helt Ok, og hun tok mange bilder inne, noe som egenlig er strengt forbudt. Heldigvis var det ingen vakter der, eller uheldigvis kanskje? Hadde det vært vakter der hadde nok ikke hun vært der.

Etter et besøk i pagoden måtte vi pent følge etter henne opp en lang trapp, til et litt avsiddes liggende sted. Og da kom postkortene hun ville selge oss. Vi hadde allerede spekulert på hvordan hun skulle lure penger fra oss lenge, men det var ikke så mye vi kunne gjøre. Her ble vi pent nødt til å kjøpe ekstremt overpriste postkort fra heksa, vi turte ikke noe annet der vi sto med verdifulle kameraer og en meget insisterende dame som ville ha betalt for den guidede turen.

Skulle du noen gang skulle møte på en frivillig guide er det bare å komme seg bort med en gang, hvis du ikke er kjapp nok går sjansen fra deg. De er så sleipe og utspekulerte at det er ikke til å tro!

Men vi ble da heldigvis kvitt dama for noen hundrelapper! Og vi ville gjerne fortsette turen videre oppover pagodeområdet. Det var mange trapper som førte videre oppover mot andre helligdommer, men der holdt alle rakkerungene fra skolen for de hjemløse til.

De var for det meste små gutter som hadde lært seg noen usedvanlig stygge gloser på engelsk. Og så fort de så oss begynte de å samle kongler som de hadde tenkt til å bruke som ammunisjon. De satt i trærne og i trapper, og i tillegg hadde vi flere skolejenter på slep som ba (på en utrolig ekkel måte) på sine knær om at vi måtte kjøpe noen gigantiske vifter av dem. Det er verkelig ikke enkelt å vær en høflig og godt oppdratt person her i landet. De sleipe selgerne her vet å utnytte seg av den slags. Det er bare å glemme alt om høflige fraser og be de dra dit pepperen gror, det er tross alt det eneste språket de forstår.

Som vanlig måtte vi gå opp utallige bratte trapper for å komme til toppen.

Tårnene ble bygget omtrent 781 f.kr. og er dedikert til gudinnen Yan Po Nagar.

Hver gang vi har skullet ut å titte på severdigheter tidligere har de ulike hotellene ordnet med en bil med sjåfør til oss uten problemer. Men på dette hotellet, av alle steder, var det ikke like enkelt!

Vi snakket med ”Tour desken” og forklarte at vi ønsket en bil og en sjåfør, og de ville selvfølgelige vite hva vi ville se. Og en bil var det ikke noe problem å skaffe men derimot fikk vi ikke bestemme selv hvor bilen skulle kjøre oss hen. Vi kunne nemlig ikke se mer enn én ting av gange, i så fall måtte vi kjøre fra hotellet til den første severdigheten vi ønsket og besøke, for så å kjøre tilbake til hotellet å starte på neste rute til neste ting vi ville besøke. De hadde nemlig en liten bok der de ulike attraksjonene sto listet opp hver for seg og ikke sammen, ”Differnete tour”, sa de, det måtte da vi også se. De hadde virkelig satt seg helt fast i den lille boksen sin, og at vi ønsket å se ting i en annen rekkefølge kom ikke på tale!

En liten pust i trappa

Nei vel, så kommer vi oss ikke noe sted da. Vi orker ikke legge til mange timers biltur bare fordi de ønsker å kjøre oss innom hotellet mellom hvor ting vi vil se! Ærlig talt. Så da tok vi en tur til skredderne isteden, i et forsøk på å slå i hjel dagen. Etter at vi hadde blitt målt opp og ned, og sett på ulike stoffer spurte vi de søte skredderne om ikke de viste om et sted vi kunne leie en bil?

Etter en halv time var mannen til den ene skredderen på plass og klar til å kjøre oss akkurat dit vi ønsket selv, vi kunne til og med bestemme i hvilket rekkefølge vi ville se de ulike tingene. Hurra, da var det bare å sette seg i bilen å komme seg av gårde før dagen var over

Vi kom oss raskt til Marmorfjellene. Og vi gikk faktisk helt til toppen

Her er noen av de mer uskyldige trappene

Det var utrolig mange, lange og høye trappetrinn for å komme seg opp. Men vi kom da opp tilslutt, andpustne og røde i toppen, heldigvis var vi ikke de eneste som var i litt dårlig forfatning på toppen. Det går faktisk også en heis langs den ene fjellet, opp til toppen, men den var tydeligvis ikke for turistene. Vi måtte ta beina fatt ja.

Marmorfjellene består av fem marmorfjell som er oppkalt etter de fem elementene jern, vann, ild, jord og luft. I fjellene ligger det flere buddhistiske helligdommer, blant annet en pagode.

Denne mannen her insisterte på å ta bilde av oss sammen med pagoden, og det kunne vi jo ikke si nei til!

Og selvfølgelig sto det er hærskare av ivrige selgere da vi kom ned igjen. De solgte marmorfigurer i alle størrelser, fra gigantiske statuer til små ”Happy Buddha”.

Det er blitt forbudt å utvinne marmor fra fjellene, så all marmoren som er der i dag er importert fra en annen provins i Vietnam.

Thien Mu er et historisk tempel, eller en pagode, som ble bygget i 1601. Pagoden er, med sine syv etasjer, den høyeste i Vietnam og den anses som et uoffisielt symbol på den tidligere keiserbyen.

Som vi har nevnt flere ganger på bloggen tidligere er ikke Vietnam et rent land. Også de historiske templene er fulle av søppel og rot, og det ødelegger dessverre opplevelsen litt. Alt er også veldig dårlig vedlikeholdt, men det var et hyggelig besøk likevel!

Litteraturtempelet er Vietnams første universitet, og er viet plass på baksiden av Vietnams hundretusen-dongseddel.  Det ble bygget i 1070 og ble brukt til å utdanne byråkrater, adelsmenn og kongelige!

Så etter et meget kort besøk var det bare å komme seg videre til en forhåpentligvis ikke fult så folksom attraksjon!

Wat Sisaket ligger midt i byen, heldigvis, så sykkelturen bli ikke så lang

Wat Sisaket ble byget i 1818 og er Vientianes eldste tempel, og det er også et lite museum.

Her kjøpte vi to fulger i bur hver som vi slapp ut ved stupaen. Vi kjøpte fuglene av en dame, men hun kunne dessverre ikke engelsk, så hvorfor man skal slippe ut fugler ved vi altså ikke. Fuglene var veldig glade for å komme ut av det lille buret de satt inne i.

Her har vi nettopp fått fuglene.

Her er område stupaen står på

Stupaen ansees som et av de viktigste nasjonale monumentene i Laos, og et nasjonalt symbol.

Det var uten tvil et veldig flott bygg! Vi hadde ikke planlagt å besøke That Luang, og derfor hadde vi heller ikke med passende antrekk til å gå inn i helligdommen, så det fikk vi dessverre ikke gjort.

En helligdom ligger sjelden alene, på området lå det også et annet tempel

Palasset som står der i dag ble bygget i 1904 på grunnmuren til det originale, eldre palasset. Bygningen har en blanding av fransk og laotisk arkitektur og er åpent for publikum som et museum.

Veggene inne i palasset er dekorert med malerier som viser hverdagslivet i byen og de konglige rommene er godt bevart slik de var den gangen de var i bruk.

Den konglige garasjen er fortsatt intakt der de gamle bilene står på utstilling, og det ligger selvfølgelig også et tempel på området.

Oss og tre japanske turister som gjerne ville ta bilde av oss

Kustutstillingen ”The Floating Buddha” var utstilt i et separat hus på området.

Inne på museet var det dessverre ikke lov til å ta bilder.