The Cable Car

Vinepearl Land er en ressort og fornøyelsespark som ligger på en øy like utenfor Nha Trang.

Utsikt fra turen over

Det som er litt spesielt med denne øya er måten man kommer seg dit på, man må nemlig ta en ”Cable Car” for å komme seg dit. Turen over tok ca 20 minutter og er virkelig en attraksjon i seg selv!

Da vi kom fram til pagoden ble vi ”møtt” av en forferdelig dame som presenterte seg som en engelsklærer på en skole for hjemløse barn som lå på samme område som pagoden. Hun hang etter oss som en hale og skravlet som en foss, det var helt umulig å bli kvitt henne. Hun ville veldig gjerne at vi skulle sende henne minst tre menn fra Oslo, angivelig fordi hun synes det er på tide at flere partnere ikke skal være forbeholdt menn.

Her er heksa selv!

Hun ble til vår fortvilelse selvutnevnt guide for oss. Hun dro oss med rundt på området i et kjempe tempo. Hun ”lurte” oss til og med inn i pagoden, som vi ikke var kledd for i det hele tatt. Hun mente det var helt Ok, og hun tok mange bilder inne, noe som egenlig er strengt forbudt. Heldigvis var det ingen vakter der, eller uheldigvis kanskje? Hadde det vært vakter der hadde nok ikke hun vært der.

Etter et besøk i pagoden måtte vi pent følge etter henne opp en lang trapp, til et litt avsiddes liggende sted. Og da kom postkortene hun ville selge oss. Vi hadde allerede spekulert på hvordan hun skulle lure penger fra oss lenge, men det var ikke så mye vi kunne gjøre. Her ble vi pent nødt til å kjøpe ekstremt overpriste postkort fra heksa, vi turte ikke noe annet der vi sto med verdifulle kameraer og en meget insisterende dame som ville ha betalt for den guidede turen.

Skulle du noen gang skulle møte på en frivillig guide er det bare å komme seg bort med en gang, hvis du ikke er kjapp nok går sjansen fra deg. De er så sleipe og utspekulerte at det er ikke til å tro!

Men vi ble da heldigvis kvitt dama for noen hundrelapper! Og vi ville gjerne fortsette turen videre oppover pagodeområdet. Det var mange trapper som førte videre oppover mot andre helligdommer, men der holdt alle rakkerungene fra skolen for de hjemløse til.

De var for det meste små gutter som hadde lært seg noen usedvanlig stygge gloser på engelsk. Og så fort de så oss begynte de å samle kongler som de hadde tenkt til å bruke som ammunisjon. De satt i trærne og i trapper, og i tillegg hadde vi flere skolejenter på slep som ba (på en utrolig ekkel måte) på sine knær om at vi måtte kjøpe noen gigantiske vifter av dem. Det er verkelig ikke enkelt å vær en høflig og godt oppdratt person her i landet. De sleipe selgerne her vet å utnytte seg av den slags. Det er bare å glemme alt om høflige fraser og be de dra dit pepperen gror, det er tross alt det eneste språket de forstår.

Dette er utsikten fra hotellrommet!





Det er utrolig mange ansatte her, og hver gang vi har et lite ønske kommer det minst fem personer som står på pletten for å sørge for at de går i oppfyllelse.





Rommet blir vasket og ryddet hele to ganger om dagen, og hotellet ligger ca 100 meter unna en lang, fin strand.





Vi koser oss neste alltid, bortsett fra når vi er på postkontoret! Det har blitt mange postkontorturer i løpet av reisen, og i Vietnam har de en spesielt lite hyggelig praksis for turistene som skal sende post! Vi hadde pakket alt vi skulle sende pent sammen og pakket inn skjøre gjenstander så de ikke skulle knuse, men det var virkelig ikke verdt bryet! Personalet på postkontoret rev alt vi skulle sende opp av kassene og pakket ut alt vi hadde pakket inn De ristet klær og kastet tingene våre rundt, for så å stappe alt i gamle pappesker og teipe igjen, uten å ofre en tanke for hva som faktisk ville komme fram helt og pent! Ikke minst er de noen surrehuer uten like, jeg tror faktisk vi måtte fylle ut de samme, lange skjemaene der de krever uendelig informasjon om pakkenes innhold minst to ganger, fordi de kastet dem ”ved en feiltakelse” Pøh! Ikke minst måtte vi bokstavligtalt overspesifisere hva vi skulle sende! Og skal du sende et postkort må du jammen også fulle ut tre skjemaer og ikke minst opplyse om at det faktisk er et postkort du sender og ikke noe helt annet. Vi skulle gjerne lært oss kunsten å gjemme noe inne i et postkort! I Laos var det mye lettere, der satt tollen og smilte mens vi ga han noen pengelapper. Alt ble stemplet og godkjent på et blunk Mye bedre!
Bare hør hvor sint Ingvild er etter en tur på posten!