Hver søndag er spadag, for en god tradisjon Michela Hotel har ikke åpnet spaet sitt enda, så vi måtte finne et annet for anledningen. Det ble Su Spa! Manikyr og pedikyr hører med til en skikkelig spadag! Men denne dagen bestemte vi oss for å også unne oss en hælbehandling, ikke noe for sarte sjeler!

Spadamene startet med Solveig, og gikk løs på hælene hennes med en ostehøvel! Hun kom seg gjennom en fot, men da det var tur for fot nummer to var det ingen vei tilbake og Solveig besvimte i skjønnhetssalongen! Hun husker ikke så veldig mye, men hun våknet til slutt etter at Ingvild hadde slått henne i ansiktet flere ganger, til spavertinnenes store fortvilelse. Solveig insisterte på vann og Ingvild prøvde å formidle dette til de fortvilte damene, men det var ikke lett. Kaldt vann ble til varmt vann 3 ganger på rad, mens Solveig ville ha kaldt vann. På fjerde forsøk ble det heldigvis iskaldt vann!

Det er ikke akkurat første gang Solveig går ned for telling, og det kommer sikkert ikke til å bli siste heller! Besetningen på spaet var raskt på pletten med blodtrykksmåler og vann, og de insisterte på å ringe ambulansen. Men det fikk vi (Ingvild) heldigvis snakket de fra, og de lot oss ta en taxi tilbake til hotellet.

Her vel tilbake på hotellet





Vi kom tilbake til spaet igjen senere den kvelden, men da nektet de å gi Solveig noen behandlinger i frykt for at hun skulle dø, for da ville nemlig politiet komme og stenge dem ned. Men vi fikk heldigvis den ukentlige manikyren

Dette er utsikten fra hotellrommet!





Det er utrolig mange ansatte her, og hver gang vi har et lite ønske kommer det minst fem personer som står på pletten for å sørge for at de går i oppfyllelse.





Rommet blir vasket og ryddet hele to ganger om dagen, og hotellet ligger ca 100 meter unna en lang, fin strand.





Vi koser oss neste alltid, bortsett fra når vi er på postkontoret! Det har blitt mange postkontorturer i løpet av reisen, og i Vietnam har de en spesielt lite hyggelig praksis for turistene som skal sende post! Vi hadde pakket alt vi skulle sende pent sammen og pakket inn skjøre gjenstander så de ikke skulle knuse, men det var virkelig ikke verdt bryet! Personalet på postkontoret rev alt vi skulle sende opp av kassene og pakket ut alt vi hadde pakket inn De ristet klær og kastet tingene våre rundt, for så å stappe alt i gamle pappesker og teipe igjen, uten å ofre en tanke for hva som faktisk ville komme fram helt og pent! Ikke minst er de noen surrehuer uten like, jeg tror faktisk vi måtte fylle ut de samme, lange skjemaene der de krever uendelig informasjon om pakkenes innhold minst to ganger, fordi de kastet dem ”ved en feiltakelse” Pøh! Ikke minst måtte vi bokstavligtalt overspesifisere hva vi skulle sende! Og skal du sende et postkort må du jammen også fulle ut tre skjemaer og ikke minst opplyse om at det faktisk er et postkort du sender og ikke noe helt annet. Vi skulle gjerne lært oss kunsten å gjemme noe inne i et postkort! I Laos var det mye lettere, der satt tollen og smilte mens vi ga han noen pengelapper. Alt ble stemplet og godkjent på et blunk Mye bedre!
Bare hør hvor sint Ingvild er etter en tur på posten!