Her så vi mange fargerlike fisker i alle mulige former, fager og varianter.

Dette er Cah Shark-babyer som kun er noen uker gamle.

Her fant vi et rullebånd som vi kunne stå på mens vi kjørte gjennom et stort akvarium

En diger skilpadde

Og noen usedvalig ekle skapninger!

]]> http://travelingnowblog.com/2011/02/vinperal-underwater-world/feed/ 0 http://travelingnowblog.com/2011/02/vineperal-land/ http://travelingnowblog.com/2011/02/vineperal-land/#comments Sun, 27 Feb 2011 16:38:28 +0000 tradmin http://travelingnowblog.com/?p=2150 I dag har vi vært i Vinperal Land.

The Cable Car

Vinepearl Land er en ressort og fornøyelsespark som ligger på en øy like utenfor Nha Trang.

Utsikt fra turen over

Det som er litt spesielt med denne øya er måten man kommer seg dit på, man må nemlig ta en ”Cable Car” for å komme seg dit. Turen over tok ca 20 minutter og er virkelig en attraksjon i seg selv!

Da vi kom fram til pagoden ble vi ”møtt” av en forferdelig dame som presenterte seg som en engelsklærer på en skole for hjemløse barn som lå på samme område som pagoden. Hun hang etter oss som en hale og skravlet som en foss, det var helt umulig å bli kvitt henne. Hun ville veldig gjerne at vi skulle sende henne minst tre menn fra Oslo, angivelig fordi hun synes det er på tide at flere partnere ikke skal være forbeholdt menn.

Her er heksa selv!

Hun ble til vår fortvilelse selvutnevnt guide for oss. Hun dro oss med rundt på området i et kjempe tempo. Hun ”lurte” oss til og med inn i pagoden, som vi ikke var kledd for i det hele tatt. Hun mente det var helt Ok, og hun tok mange bilder inne, noe som egenlig er strengt forbudt. Heldigvis var det ingen vakter der, eller uheldigvis kanskje? Hadde det vært vakter der hadde nok ikke hun vært der.

Etter et besøk i pagoden måtte vi pent følge etter henne opp en lang trapp, til et litt avsiddes liggende sted. Og da kom postkortene hun ville selge oss. Vi hadde allerede spekulert på hvordan hun skulle lure penger fra oss lenge, men det var ikke så mye vi kunne gjøre. Her ble vi pent nødt til å kjøpe ekstremt overpriste postkort fra heksa, vi turte ikke noe annet der vi sto med verdifulle kameraer og en meget insisterende dame som ville ha betalt for den guidede turen.

Skulle du noen gang skulle møte på en frivillig guide er det bare å komme seg bort med en gang, hvis du ikke er kjapp nok går sjansen fra deg. De er så sleipe og utspekulerte at det er ikke til å tro!

Men vi ble da heldigvis kvitt dama for noen hundrelapper! Og vi ville gjerne fortsette turen videre oppover pagodeområdet. Det var mange trapper som førte videre oppover mot andre helligdommer, men der holdt alle rakkerungene fra skolen for de hjemløse til.

De var for det meste små gutter som hadde lært seg noen usedvanlig stygge gloser på engelsk. Og så fort de så oss begynte de å samle kongler som de hadde tenkt til å bruke som ammunisjon. De satt i trærne og i trapper, og i tillegg hadde vi flere skolejenter på slep som ba (på en utrolig ekkel måte) på sine knær om at vi måtte kjøpe noen gigantiske vifter av dem. Det er verkelig ikke enkelt å vær en høflig og godt oppdratt person her i landet. De sleipe selgerne her vet å utnytte seg av den slags. Det er bare å glemme alt om høflige fraser og be de dra dit pepperen gror, det er tross alt det eneste språket de forstår.

Som vanlig måtte vi gå opp utallige bratte trapper for å komme til toppen.

Tårnene ble bygget omtrent 781 f.kr. og er dedikert til gudinnen Yan Po Nagar.

Dette er utsikten fra hotellrommet!





Det er utrolig mange ansatte her, og hver gang vi har et lite ønske kommer det minst fem personer som står på pletten for å sørge for at de går i oppfyllelse.





Rommet blir vasket og ryddet hele to ganger om dagen, og hotellet ligger ca 100 meter unna en lang, fin strand.





Vi koser oss neste alltid, bortsett fra når vi er på postkontoret! Det har blitt mange postkontorturer i løpet av reisen, og i Vietnam har de en spesielt lite hyggelig praksis for turistene som skal sende post! Vi hadde pakket alt vi skulle sende pent sammen og pakket inn skjøre gjenstander så de ikke skulle knuse, men det var virkelig ikke verdt bryet! Personalet på postkontoret rev alt vi skulle sende opp av kassene og pakket ut alt vi hadde pakket inn De ristet klær og kastet tingene våre rundt, for så å stappe alt i gamle pappesker og teipe igjen, uten å ofre en tanke for hva som faktisk ville komme fram helt og pent! Ikke minst er de noen surrehuer uten like, jeg tror faktisk vi måtte fylle ut de samme, lange skjemaene der de krever uendelig informasjon om pakkenes innhold minst to ganger, fordi de kastet dem ”ved en feiltakelse” Pøh! Ikke minst måtte vi bokstavligtalt overspesifisere hva vi skulle sende! Og skal du sende et postkort må du jammen også fulle ut tre skjemaer og ikke minst opplyse om at det faktisk er et postkort du sender og ikke noe helt annet. Vi skulle gjerne lært oss kunsten å gjemme noe inne i et postkort! I Laos var det mye lettere, der satt tollen og smilte mens vi ga han noen pengelapper. Alt ble stemplet og godkjent på et blunk Mye bedre!
Bare hør hvor sint Ingvild er etter en tur på posten!

My Son ligger langt inne i ingenmannsland, midt i jungelen. Det var et flott og stort område som var delt inni fire deler. Vi fikk oss en skikkelig skogstur, men det var bare gøy

Dette er da et av de viktigste områdene som er igjen etter det gamle kongerike Chamap. Champa-kulturen var størst mellom det 2. og det 15. århundret, men det bort fortsatt etterkommere av kongeriket langs kysten av Vietnam.

My Son kan dateres tilbake til det 4. århundre, men også her har krigen satt sine spor. Oppussingsarbeidet var i full gang da vi var der, men det har enda ikke kommer så langt.

I 1999 ble My Son satt på UNESCOs World Heritage List.

Ingvild sammen med en av de mange hodeløse

Dette museet innholder en samling skulpturer fra kongedømmet Champa.

Dette var nok et populært sted for store grupper med guide, så det var fult av folk!

Når museet var vell sett og fotografert måtte vi sette snuta tilbake til hotellet igjen, og spise litt lunsj. Bilen vi ble kjørt i var ikke så veldig ny, så de stivkledde vaktene utenfor hotellet ble ganske lange i maska da noen gjester fra dette hotellet kom ut av den bilen. Haha, håper de sladret til ”tour desken”! Vi har booket mannen til skredderen i morgen også, slik at vi kan se litt mer av byen før vi skal reise videre.

Hver gang vi har skullet ut å titte på severdigheter tidligere har de ulike hotellene ordnet med en bil med sjåfør til oss uten problemer. Men på dette hotellet, av alle steder, var det ikke like enkelt!

Vi snakket med ”Tour desken” og forklarte at vi ønsket en bil og en sjåfør, og de ville selvfølgelige vite hva vi ville se. Og en bil var det ikke noe problem å skaffe men derimot fikk vi ikke bestemme selv hvor bilen skulle kjøre oss hen. Vi kunne nemlig ikke se mer enn én ting av gange, i så fall måtte vi kjøre fra hotellet til den første severdigheten vi ønsket og besøke, for så å kjøre tilbake til hotellet å starte på neste rute til neste ting vi ville besøke. De hadde nemlig en liten bok der de ulike attraksjonene sto listet opp hver for seg og ikke sammen, ”Differnete tour”, sa de, det måtte da vi også se. De hadde virkelig satt seg helt fast i den lille boksen sin, og at vi ønsket å se ting i en annen rekkefølge kom ikke på tale!

En liten pust i trappa

Nei vel, så kommer vi oss ikke noe sted da. Vi orker ikke legge til mange timers biltur bare fordi de ønsker å kjøre oss innom hotellet mellom hvor ting vi vil se! Ærlig talt. Så da tok vi en tur til skredderne isteden, i et forsøk på å slå i hjel dagen. Etter at vi hadde blitt målt opp og ned, og sett på ulike stoffer spurte vi de søte skredderne om ikke de viste om et sted vi kunne leie en bil?

Etter en halv time var mannen til den ene skredderen på plass og klar til å kjøre oss akkurat dit vi ønsket selv, vi kunne til og med bestemme i hvilket rekkefølge vi ville se de ulike tingene. Hurra, da var det bare å sette seg i bilen å komme seg av gårde før dagen var over

Vi kom oss raskt til Marmorfjellene. Og vi gikk faktisk helt til toppen

Her er noen av de mer uskyldige trappene

Det var utrolig mange, lange og høye trappetrinn for å komme seg opp. Men vi kom da opp tilslutt, andpustne og røde i toppen, heldigvis var vi ikke de eneste som var i litt dårlig forfatning på toppen. Det går faktisk også en heis langs den ene fjellet, opp til toppen, men den var tydeligvis ikke for turistene. Vi måtte ta beina fatt ja.

Marmorfjellene består av fem marmorfjell som er oppkalt etter de fem elementene jern, vann, ild, jord og luft. I fjellene ligger det flere buddhistiske helligdommer, blant annet en pagode.

Denne mannen her insisterte på å ta bilde av oss sammen med pagoden, og det kunne vi jo ikke si nei til!

Og selvfølgelig sto det er hærskare av ivrige selgere da vi kom ned igjen. De solgte marmorfigurer i alle størrelser, fra gigantiske statuer til små ”Happy Buddha”.

Det er blitt forbudt å utvinne marmor fra fjellene, så all marmoren som er der i dag er importert fra en annen provins i Vietnam.

Bestikket får man ikke engang utdelt, det står klart på borden i en skitten kopp og venter på hvem det nå måtte være som setter seg ned.

Servietter får man heller ikke, og vil man tørke fett av bestikket må man bruke dopapiret som står på bordet.
Det hjelper å blogge det ut! Heldigvis har hotellet flere gode restauranter